(англ.)

This study seeks to analyze the unique integration policy and the peculiar alliance strategy pursued by Norway, one of the few members of NATO to continue consistently positioning itself outside of the EEC/EU. The monograph is essentially a first attempt in Russian political science to sum up the historic experience of Russia's northwestern-most neighbor and its record of participation in diverse processes of European integration (from the 1960s to the 2000s) while simultaneously asserting its national interests and maintaining strong positions on the world stage.

Under the impact of the objective processes of European integration and the successful formation of a European geopolitical powcrpolc around the EU, Norway, along with other small states of Europe, has found itself drawn into the complex web of relations with its partners. The issue of the country's membership of the EEC/EU has been and continues to be, both historically and politically, the issue of substantive features of its role and place in Europe and in the world in general. It obviously touches on the area of relations between Norway and Russia, too.

This subject is particularly relevant given the importance of the current stage of integration in Europe and the significant and authoritative role that small states play in contemporary international relations. The monograph combines both theoretical and practical research perspectives. It presents an integrated, system analysis of most recent trends and features of development of contemporary Europe and centrifugal and centripetal forces that fashion European integration, and offers a detailed analysis of the phenomenon of «Norway’s exceptionalism» in these processes.

The study presents a unique concept developed by the author to explain the role and place of the small state in contemporary political processes taking place in Europe. It also looks into many aspects of the policy pursued by Oslo on the international stage, as well as provides a summary and forecasts concerning how the problem of the country’s joining the EU would be dealt with after 2009, the year when the next parliamentary elections are to be held. This provides for the monograph both theoretical significance and a potential for practical, applied use in historical studies and political science, which makes it appealing to a wide readership.

The monograph is meant above all for experts in the area of international relations (particularly Scandinavian and European studies scholars) and political science. It will also be useful for the faculty and under graduate and postgraduate students. The study is unique in its structural composition and its rich illustrative and factual content. Structurally, it consists of the Introduction. 15 chapters comprising five sections, the Conclusion and the Attachment (tables and diagrams, the List of References, and the Name Index). The monograph’s total length is 25 printer's sheets.

A relatively novel typology of «small state» is used in the monograph. It considers Norway as a case study to explore a wide range of problems (economic, political, social, international, security and defense problems, cultural and ethnic issues, etc.) confronted by a vast group of small states of Europe at various stages of European integration. It reveals the specifics and methodology of adaptation to the processes of European integration and of becoming a member of the EEC/EU. The study covers a significant period in the history of Norway (almost half a century) to also show the alignment of forces and the positioning of internal political forces along with the evolution of their views on the momentous issue of the country’s membership of the EEC/EU.

The First Section reviews the national economy and the economic preconditions that help orient the country towards European integration. The high degree of economic interdependence and the desire to sustain trade links with traditional partners who have been constantly pushing Norway towards joining the EU. Despite the influences of external factors and circumstances (internationalization, globalization, and peculiar sub-regional integration) the country remains a robust and quite efficient entity in the global economy system, steadily maintaining leading positions in the economic «race» between the leading world powers.

The Second Section explores the impact of European integration on the social and political foundations of Norwegian society. It reviews in detail the splits and divisions over the issue of EEC/EU membership, internal political struggle, and in particular the national referenda of 1972 and 1994. The attitudes of the ruling circles were greatly influenced by the prospects of the nation becoming more powerful and by the concrete substance of the EEC/EU activities. European integration has led to serious splits among the main classes, strata and social groups. Objective and subjective differences persist among the elite over the implications of joining the European Union. Besides, the problem of the country’s membership of the EEC/EU became closely interlinked with the problems of development of democracy, protection of the environment, positions and actions on the international stage, ensuring national security, etc. This issue led to the division of virtually all citizcns into supporters and opponents of the «united Europe». The ruling circles have failed so far to overcome their internal differences, despite some tactical convergence of positions among bourgeois parties and the social democratic Det norskc Arbcidcrparti on this issue.

The Third Section covers the history of the country’s participation in Europe’s integration associations, both regional (the EEC/EU, EFTA) and sub-regional (Nordic Council, Nordic Council of Ministers, Barents Euro-Arctic Council). With all Noway’s rich heritage and long history of links with continental Europe, the country still chose a special policy towards the EEC/EU. The vision for the development of these tics with the EU was taking shape in parallel with the country’s participation in other blocks, alliances and sub-regional associations. This assured Oslo a multi-tier system of integration interrelationships. These links have also been consistently supplemented by multilateral and bilateral forms of cooperation. At the same time, the history' of the development of European integration indicates the presence of significant differences between Norway and continental Europe. The country' relies on its own national idea — the role of a significant oceanic power and a relatively influential Arctic power.

The Fourth Section deals with the most important economic and political issues of relations between Norway and the EU. It pursues full-fledged cooperation in the economic area (foreign trade, fisheries, maritime traffic and law, monetary and financial cooperation, use of energy resources, etc.) and maintains close political links with individual EU member states and the European Union in general as a group. It is indicative that thanks to the growing economic potential of Norway its role in the economy and politics of integrating Europe has been steadily growing. The country’s relations with the European Union have become so close and coordinated (pursued both on bilateral and multilateral basis) that it leads to a logical conclusion that a practical integration of the country has taken place, without obtaining formal legal status.

The concluding Fifth Section reviews the country’s security policy in the context of NATO’s transformation and modification of the system of political relations within the European Union, in particular the Common Foreign and Security Policy (CFSP). Norway’s self-determination depends on how' the key «pivotal» dilemma between Atlanticism and Europcanism is solved. The issue of strategic security still lies within the geopolitical triangle of «Europe - the United Stales — Russia» (given the «April 9, 1940 syndrome» plus the forty years of the Cold War experience). Components of Norway’s Atlantic and European policies proved hard to reconcile. In the post-bipolar w^ro rid, interdiffusion of the

(wo key doctrines, Atlanticism and Europcanism, took place in the workings of NATO and the EL, which is reflected in the security policy of Norway and other states of the Old Wbrld.

The author’s main scientific hypothesis is that Norway, despite the rejection of membership in the referenda of 1972 and 1994, has in effect become an organic part of the integrating central zone of Europe, an important and virtually informal member of the Union. While in the CFSP area Big Brussels and Oslo take caution to politically distance themselves from one another, there are no particular barriers between them in the sphere of economic relations. Despite a number of difficulties and problems that arise between the partners, the Norwegian economy is now firmly integrated into the material and technical and economic complex of the European Union.

Oslo chose selective ties of a drifting nature as a model of its integration policy. It is shaped by purposeful, deliberate policies of the government and the influences of a host of objective factors, including largely spontaneous internal forces: the opposition to the European idea on the part of the majority of the population, the split among the elite and the lack of overriding public support for the country’s membership of the EU. The Norwegian European integration model is a kind of a challenge to the European Project in its current form: it encourages greater awareness of one’s national identity in other EU member states. It cannot be explained solely by the «special course», shaped largely by the super profits from oil and gas exports and (he desire of large groups of (he population to preserve their traditional way of life. The staunch, adamant rejection of the EU has been fueled by the desire to retain own levers for social and economic development and protect the domestic industries and, most importantly, the national state identity. Underlying this special policy is a conflict between the post-modernist megastructure, embodied by the European Union, and the model of a traditional state in the modern era, which Norway sticks to with persistence (the same as Russia) and success.

Norway’s historical experience of integration after the two national referenda of 1972 and 1994 represents a unique and instructive experiment for the entire contemporary Europe. This model should be recognized as a most valuable political resource. It vividly demonstrates the right and the practical possibility in the context of (he widening and deepening processes of European integration - to assert the vision of a socially stable, competitive, fundamentally independent and efficient state as a successful national project.

Translated by Konstantin Petrenko

I monografien analyseres den sairegne integrasjonspolitikken og den egenartede blokkstrategien til Norge som er et av de fa NATO-landene som ligger utenfor EF/EU. Det er det forste forsoket til russiske poli-tologer som gar ut pa a allsidig generalisere de historiske erfaringene til Russlands aller nordvestligste nabo med hensyn til deltakelse i den mangesidige europaintegrasjonen (f.o.m.!960-arene til forste tiirav 21. arhundrc) og samtidig ta vare pa sine nasjonalc intcrcsser og fastc posisjoner pa verdensarenaen.

Pa linjc med flere andre curopeiske sma land, er Norge innblandct i et komplisert samspill med sine partnere. Det er et resultat av den objektive europaintegrasjonen samt den vellykkede utformingen av «curopcisk gcopolitisk maktscntrum» rundt ELI. Norgcs deltakelse i EF/EU var og forblir et sporsmal om landets rolle og plass i Europa og verden forpvrig. Dette berorer sannsynligvis de bilaterale norsk-russiske forbindelsene.

Temaets spesielle aktualitet betinges for det forste av betydningen av den navserende europeiske integrasjonsetappen og for det andre av rollen de sma landene Spiller i moderne internasjonale relasjoner. Monografien har bade teoretisk og praktisk relevans. Boka omfatter en kompleks systemanalyse av de nyeste trendene og srertrekkene ved utvikling av det moderne Europa og av scntrifugal — og sen-tripetalkreftene rundt europaintegrasjonen. Det gis ogsa en utfprlig beskrivelsc av fcnomenct om «nonsk eksklusivitct» i dissc prosessenc.

Forfattcrcn prcscntcrcr sin egen tolkning av Norgcs rolle som liten nasjon (a small state) i moderne curopcisk politikk og belyser flere aspekter ved landets internasjonale politiske kurs. Det er blitt utfprt generaliseringer og prognostisk evaluering angaende perspektiver om Norges medlemskap i EU etter stortingsvalget i 2009. Monografien har relevans for et historisk forskningsmiljo og nytte ut fra praktisk politisk synsvinkel samt er interessant for en bred leserkrets.

Monografien er beregnet pa spcsialistcr innenfor internasjonale relasjoner, sterlig Norden - og curopakjcnnerc. Den kan vaere interessant for hpyskolc - og univcrsitctskercrc, lisensiater og studenter. Boka er ganske unik nar det gjelder informing, anskuelig framstilling av stof-fet og informasjonsomfang. Monografien bestar av innlcdning, 15 kapitler samlet i fem deler, avslutning og vedlegg (tabeller, skjemaer, kilde — og navnliste). Den er pa 25 trykkark.

Her brukes det ogsa en relativt ny typologi - typologien for et lite land (a small state). Med Norge som eksempel utforskes et omfattende problcmkomplcks som bcrprcr pkonomi, politikk, sosialt liv, omvcrdcn, sikkcrhet, forsvar, kultur, ctikk о. I. Acre smS curopciskc land stptcr pa i ulikc fascr av den curopciskc integrasjonspolitikken. Forfatteren har beskrevet tilpasningen til europaintegrasjonen og den politisk-juridiske utformingen av medlemskapet i EF/EU. Det presenteres ulike politiske konstcllasjoncr samt analyse av cn indre politisk proscss i forhold til EF/EU som strekker seg over 50 Sr.

Bokas fprstc del cr viet forskning innenfor det nasjonalc meringslivct og hvilken pkonomisk bakgrunn og premisser som virker inn пйг et lite land utformer sin kurs overfor europaintegrasjonen. Et noksa hpyt niva av pkonomisk avhengighet av utlandet og trangen til & opprettholde kontakter med sine tradisjoncllc partncrc tvinger Oslo til a v®re med i EU. Til tross for internasjonaliseringen, globaliseringen og regionalin-tegrasjonen som har stor innflytclse, forblir Norge cn aktiv aktpr og et cffcktivl subjekt i verdenspkonomien og har skaffet seg ledende posisjoncr pa mange omradcr i det globale okonomiske «kapplppct».

Bokas andre del avdekker hvordan europaintegrasjonen pavirkcr det norskc samfunnet sosialt og innenrikspolitisk. Her har forfatteren gransket splittelser og motsetninger overfor Norges tilslutning til EF/EU, politisk kamp is

Bokas tredje del belyser historien om norsk deltakelse i de viktigste curopciskc intcgrasjonsorganisasjoncnc b^dc rcgionalc (EF/EU, EFTA) og subrcgionalc (Nordisk Rad, Nordisk Ministerrad, Barcnt-srSdct osv.). Til tross for omfattende og langvarigc forbindclscr med det kontincntalc Europa har Norge valgt sin spcsiellc kurs overfor EF/EU. Oslos linje som tar sikte pa a utvikle rclasjoncr med EU har skjedd parallel! med at landet er med i andre blokker, unioner og subregionale sammenslutninger. Dette sikret Norge et flernivisystem for integrasjonssamspillcl som blir utvidet gjcnnom mangcsidigc og bilateralc samarbeidsformer. Europaintegrasjonens histone vitner imidlertid om at det fins en del motsigelser mellom Norge og det kontinentale Europa. Det lillc nordcuropciskc landct byggcr pa sin cgcn nasjonalidc og mcn-talitct, ncmlig at det er cn «synlig»> arktisk og cn ganskc viktig oscan-makt.

I bokas fjerde del handler det om de aktucllc okonomiskc og poli-tiske problemstillingene i forholdet mellom Norge og EU. Olso gjen-nomfprer okonomisk samarbeid, (utcnrikshandcl, fiskc, skipsfart, havrctl, valutatransaksjoncr, cncrgircssurscr etc.) og opprcttholdcr tette politiske forbindelser med EU-landene og EU som helhet. Norges rolle i europeisk pkonomi og politikk er blitt storre takket vaere dets voksende pkonomiske potensial. Forholdet mellom Norge og EU er av sa tett og samordnet karakter som ytrer seg bade pa tosidig og flersidig grunnlag, at vi kan snakke om landets prakliske integrasjon uten at det har fall en formell juridisk status.

Femte og siste del dreier seg om landets sikkerhetspolitikk i sam-menheng med at NATO og de politiske forbindelsene innen EU (bl.a. WEU og EUs sikkerhets - og forsvarspolitikk - ESDP) er i ferd med A omformes. Norges sclvbcstcmmclsc cr avhengig av dilcmmact om atlantisme versus europeisme. Landets stralegiske sikkerhet foreligger fortsatt innen rammen av den geopolitiske trekanten Europa - USA -Russland (med hensyn til 09.04.1940 — syndromet og den kalde krigs 40-Srige erfaringer). Komponentene av den norske atlantiske og curopeiskc kursen har vist seg a v«rc vanskclig kompatible med hveran-dre. Under NATOs og EUs postbipolarperiode i utviklingen, har det skjedd mutasjon av de to hoveddoktrinene om atlantisme og europeisme, noc som ytrer seg bade i sikkerhetspolitikken i Norge og andre curopeiskc land.

Den primaere vitenskapelige hypotesen bestar i at Norge, selv om befolkningen i dette landet har sagt nei til EU under folkeavstemnin-gene i 1972 og 1994, er blitt en naturlig del av Europas senlrale integrasjon som radc og cn viktig og egentlig uformclt mcdlcm av EU. Nar det dreier seg om EUs sikkerhets - og forsvarspolitikk (ESDP). holder Brussel og Oslo en viss politisk distanse, men pa pkonomisk plan er det praktisk tali ikke nocn barricrer dem imcllom. Til tross for at det fins cn rekke pkonomiskc utfordringcr og problcmcr i forholdet mellom part-nerne, er norsk naeringsliv sterkt integrert i EUs okonomiske liv og omvendt.

Den nava?rende norske inlegrasjonspolitikkens modell ser ut som selektive integrasjonsforbindelser av drivende type. Den er en kombinasjon av myndighetenes gjennomtenkte tiltak, virkningen av objektive faktorer og spontane interne krefter: motstanden mot «europaide» som ytes av mesteparten av befolkningen, den «splittede» elite og mangelen pd offentlig stptte av EU-medlemskapet. Den ndvajrende norske curopaintcgrasjonsmodellen utgjpr cn viss utfordring til hole det europeiske prosjektet og forsterker trangen til nasjonal identitet i de andre EU-landcnc. Den md ikke scs pd bare som cn «spcsicll linje» lan-det har utarbeidet takket vierc de store inntcktcnc fra olje - og gassin-dustricn og det folkcligc onsket om d ta vare pd den tradisjoncllc lev-ematen. Norgcs stabile og overbeviste avslag pa EU-mcdlcmskapct skyldes bl.a. pnsket om d beholde sine egne posisjoner som brekkstang for nasjonalt sosiall og pkonomisk framskritt, forsvarc noon av de nasjonale nxringene og som er helt sentrait, sin nasjonale identitet. Kjerncn i den norske cgcnartcdc linje liggcr i at det har skjedd cn kol-lisjon mellom den postmodemistiske makten (og EU er faktisk dens virkeliggjprelse) og den tradisjonelle moderne staten som Norge (pa linje med Russland) har fortsatt holdt seg til sa iherdig og vellykket.

Den norske ganske kortvarige historiske integrasjonserfaringen etter de to folkeavstemningene (1972 og 1994) er et unikt forspk for hele Europa, og det er i tillegg en veldig verdifull politisk ressurs. Dette forspket visor muligheten til a ivarcta cn sosialt sett stabil, konkur-ransedyktig og effektiv nasjonal stat som et vellykket nasjonalprosjekt.

Oversail av Elena A. Sovetova

ПРИЛОЖЕНИЯ

Автор: Воронов К.В.